5 dagers naturopplevelse

Svette, tårer, våt, kald, motløs, vannmangel og irritabel tarm.. Hvordan tror dere dette har gått?
La oss ta det fra starten av.
DAG 1:
Jentene klarte jo såklart å forsove seg til den store avreisedagen. De ble vekket brått av deres nye britiske kompiser som kom hamrende på døren. "Everyone is waiting for you girls! How can you still be in bed?" De syntes det var ganske naturlig siden klokken tross alt var 04.00
Da de på to minutter fikk slengt på seg en ny undikk og sekken på ryggen kavet de seg nedover trappene tissetrengt og trøtt i trynet.
Etter 3 timers busstur kom de omsider fram til startstreken. De ble anpusten ganske umiddelbart, og skjønte ikke helt hva de hadde begitt seg ut på.
De gikk i 7 timer, våt og kald.
Mye opp, lite ned.
Ikke helt hva de drømte om. Men de kom seg fram til teltplassen hvor et vått telt, våt sovepose og et vått liggeunderlag ventet på dem. Jentene gikk i fronten, og var positivt overrasket over formen. Det som holdt de oppe i oppoverbakkene var J-Lo rumpen de ville få etter 5dagers gange.

Så kom Ulf..
Ulf er lettere deprimert, og har bein tynne som barbie. Han trives godt på kanten av stupet, eller i buskene. Er vel ikke til å stikke under en stol at det var ekstra moro når Linn satt på toppen og prøvde å ta komandoen, noe som ikke slo helt gjennom.
Jentene gikk med en flott gruppe på 12 stk. 4 gutter fra Brasil, 1 jente fra Irland, 2 jenter fra Canada, 2 gutter fra England, en gutt på 9år som eide hesten og så klart vår turguide Walter! Han ble fort populær. (Linn og Geoff kranglet ofte om hans oppmerksomhet.) Holdt nesten på å glemme kokken deres. Han lagde mat til turgjengen, uvist om det var frokost, kvelds, middag eller lunch.. De fikk servert det samme anyway.. Var helt på det jevne, men han var jo selfølgelig grådig grei da..
Alt i alt, en fin dag, en del utfordringer men kjekt!

Dag 2:
05.00 kommer Walter bankende på teltet med en spansk godmorgensang. Ble ikke mye søvn den natten, mye lyder fra diverse dyr, og alt var vått.
Jentene begynte oppstigningen. Denne dagen var de oppe på 4600 moh! På vei opp var luften så tynn at det var vanskelig å puste. Anne-Bente og Anette prøvde mange forskjellige metoder for å komme seg til topps. Telle steg, sette seg mål, diverse gåmetoder. De måtte rett og slett gå langt inn i seg selv for å hente krefter. Ble sliten bare av å gå 4 steg. Var umulig å få puste skikkelig.
Da Linn så toppen gledet hun seg til å ta fram Malboroen å ta seg noen trekk. Men den gang ei, ikke engang lighteren fikk nok oksygen.
Nedstigningen var i grunnen nesten like hard som oppstigningen. Knærne sviktet, og motet like så.. Alle var våt og kald. Da det ble lunch hadde turgjengen gått i 6 timer. Lunchen ble servert ute i regnet, noe som ikke var særlig populært.
Etter lunch var det enda 3 timer som ventet de. Totalt utmattet når de kom fra til campen, men gøy å ha besteget et så høyt fjell. Da kvelden kom og jentene skulle legge seg, trakk Anne-Bente det korteste strået, noe som førte til at hun måtte sove uten sovepose, men fikk et teppe som hesten hadde hatt på seg hele dagen. Stakkar, hun fikk ikke mye søvn den natten heller..

Dag 3:
For en natur! Nå var det junglen og mygg som ventet. Fjellene strakk seg mange tusen meter, med flotte fossefall og frodig natur. Behag for øynene, ubehag for beina. (Mye myggstikk. Linn 70 på beina)
Da resten av gruppen tok en pause, kom Linn elegant ridende inn på marken med musikk på ørene og viket så pent til resten av gruppen. Ikke fult så elegant når hun skulle stige av hesten. Det hele endte med en salto og BAM i bakken. En god latter! Etter dette kom ikke Linn og hesten fullt så godt overens, så da ble det fort mer gåing på henne og.
Litt ut på ettermiddagen begynte tarmen å svikte. Etter å ikke ha hatt noe form for toalett tilgjengelig de siste 3 dagene, ble presset for stort.
Anne-Bente og Anette måtte ta en Linn. (Referer til første dag i Rio.) Sokken som var våt og svett, ble plutselig forvandlet til Lambi toalettpapir. Anbefales! Jentene ble ca 7 kilo lettere, og var fit for fight igjen, tatt i betraktning haltingen nedover fjellet. Knærne ble ikke akkurat bedre med tiden.
Men det hjalp på når turgjengen omsider kom seg i varme kilder. Utrolig deilig å få badet litt, og tatt seg en dusj etter 3 harde dager. De hadde en kjempekoselig kveld med øl og godt humør!

Dag 4:
Feil valg av klær. (selv om de ikke hadde så mye utvalg). De gikk på togskinner hele veien. Ikke like stor sannsynlighet for å se en lama komme hoppende ut av buskene, men var artig når de fikk et enormt løvblad som paraply. Ca 6-7 timer.
Deilig å komme på et hostell å bo før den store finalen. Varm dusj, god seng og god mat!
Guttene syntes det var ekstra gøy å sitte vedsiden av Linn ved måltidene, ikke så rart siden de alltid fikk 99 % av maten hennes. Hun stakk tungen forsiktig nedi maten, før hun sendte den videre. Da var det bort i sekken å se om det var noe mer Bueno-sjokolade igjen. Ble som regel skuffet.. De gikk unna første time, første dag.
Så Linn så fram til å gå på resturant denne kvelden hvor de hadde mulighet til det. Men selv her fikk hun ikke det smaksansene hennes tillot. Etter som de snakker spansk, var det ikke så lett for stakkars Linn å få noe mat hun ønsket. Omsider gikk det bra, og hun ble for første gang mett på 4 dager!

Dag 5:
Hvorfor løpe når vi kan gå, undret Anette og Anne-Bente seg når Walter la på sprang gjennom mørket kl 04.30 oppgjennom trappene mot Machu Picchu.
Ajajaj... ALDRI har de vært så sliten før. De holdt følge med guttene fra England og gikk forbi resten av gruppen. Det var så og si kappløp opp. På Machu Picchu er det bare lov å slippe inn 200 mennesker hver tredje time, så det var viktig å være oppe før kl 6 om morgenen.
Det ble regnet 1 time opp, men overraskende nok hadde jentene mer krefter igjen enn de trodde og var oppe på 43 minutter. Det var trapp på trapp på trapp. 300 høydemeter. Machu Picchu ligger på 2334 moh. Ene steget lenger enn det andre. Krampen var ikke lange veien unna.
Godt å komme opp å være ferdig! men der tok de feil. Enda et fjell ventet. Turen gikk enda 300 høydemeter opp på et fjell kalt Waynapicchu. Der fikk gjengen oversikt over Machu Picchu, som varr et utrolig syn. Men bratt og slitsomt å komme seg opp. Tøft gjort av Anne-Bente med høydeskrekken sin. Mange steder var det nesten farlig å gå. Skjer flere ulykker der hvert år.
Men verdt det. Uten tvil.
Machu Picchu er gamle Inka ruiner fra (ca) 1400-tallet som spanjolene kom å plyndret 100 år senere. Skikkelig imponerende hvordan de har klart å bygge en by så langt oppå fjellet.
Gruppen fikk omvisning og info om Inkaene og Machu Picchu. Jentene hadde håpet på å få se soloppgangen, men det var ganske overskyet så det ble det ikke noe av.
Senere på dagen var det tog og buss tilbake til Cusko. Da var det rett i dusjen og på med sminke, så møttes gruppen igjen for en kveld på byen for å feire en vellykket tur! :-)

xoxo
Gossip Girl